Start › Deler › Utstyr og elsykkel › Lys og dynamo — synlig i mørket, hele året

Lys og dynamo — synlig i mørket, hele året

Jeg er ikke sykkelmekaniker, men lys er den delen jeg er mest streng med, for en kveld uten lys i mørket nedover Trondheimsveien er alt det tar før du forstår poenget. Etter tjue års pendling i Oslo har jeg lært at lys ikke er tilbehør du tar på i oktober og fjerner til våren — det skal sitte der hele året, og det skal tåle saltgrøten vi kjører gjennom fra november til mars. Her er hva jeg sjekker, og hvor jeg selv stopper.

Hvorfor lys er en del, ikke et tilbehør

De fleste behandler lys som noe man tar på når man husker det. Jeg forstår fristelsen, men det er feil måte å tenke på. Lyset ditt er den eneste delen på sykkelen som jobber for at andre skal se deg, og den jobben gjelder også i grålysningen i september og i regnværet i juli. Jeg kjører med lys hele året, hele veien til posten og hjem igjen, og det har gitt meg en enkel regel: skal lys sitte på sykkelen nesten hver dag, må det tåle det samme som resten av sykkelen — vann, grus og veisalt.

Oslo-vinteren er hard mot lys på samme måte som den er hard mot kjeden. Saltgrøten spruter opp fra forhjulet og treffer festet, kabelen og lysets kant. Et lys som faller av på en grusete vintervei i Groruddalen, ramler ofte ned i slushen og blir kjørt over før du rekker å stoppe. Derfor sjekker jeg festet like ofte som jeg sjekker batteriet. Et lys som ikke sitter fast, er ikke lys — det er søppel som venter på å skje.

Dynamo eller batteri — hva som passer deg

Det finnes to veier, og begge fungerer. En navdynamo lager strøm mens du tråkker, og du trenger aldri tenke på lading. Den veier litt, koster mer opprivning, og lyset fungerer selv når du står stille i trafikklys på moderne systemer. For en pendler som bruker sykkelen daglig, året rundt, er det den mest problemfrie løsningen jeg kjenner. Du glemmer at den fins, og det er komplimentet.

Batterilyset gir deg mer lumen for pengene, og du kan flytte det mellom sykler. Men du må lade det, og du må huske det. Min rutine er enkel: lading skjer på kvelden jeg kommer hjem og tenker på det — ikke morgenen jeg skal av sted. Et batteri som står halvfullt over vinteren, tar skade over tid. Og et batteri som står i et kaldt garasjehjørne i januar, gir deg både kortere rekkevidde og kortere liv. Ta lyset inn i stua, lad det i romtemperatur, og ha det på plassen ved døra så du ser det før du går. Det er alt.

Ladekontakten og vanntetningen

Ladeporten er lysets svake punkt, og det er dit all ærlig vedlikehold retter seg. Etter en tur i regn eller saltgrøt tørker jeg kontakten med en klut før jeg setter i laderen. Setter du laderen i en våt port, kan du få korrosjon der du aldri ser det, og en morgen lyser ikke ladeindikatoren. Ser du grønnaktig belegg eller hvite avleiringer i porten, er det allerede påbegynt rust — da hjelper det å rengjøre forsiktig med en tørr tannbørste, men den skaden hadde vært unngått med ti sekunders tørking.

Se også på gummipakningen rundt porten og på lysets skjøter. En sprekke i gummen er ikke farlig i morgen, men den er en dør for vannet neste måned. Pakninger er billige å bytte i forhold til et nytt lys. Og en ting jeg har lært av feil: etter en spesielt våt vinter hadde jeg et lys som flimret bare når jeg kjørte over hulvei. Det var ikke batteriet, det var en løs skjøt ved festet. Vann finner alltid den laveste og dårligste tetningen.

Hvor lyset skal sitte

Hvitt fremme, rødt bak. Det høres så banalt ut at det nesten er flaut å skrive, men gatene mine er fulle av folk som gjør det motsatt, og jeg har sett det mer enn én gang etter en vinter med svarte lampedeksel og skitt på alt. Foran skal lyset peke litt nedover, slik at det ikke blinder møtende, men fortsatt lyser opp veien ti–fiften meter frem. Bak skal det røde sitte høyt, synlig over bagasjebrettet og skjermen.

Det folk glemmer er siden. I en rundkjøring eller en veikryss ser bilen deg oftest fra skrått, ikke rett bak. Derfor velger jeg lys som har litt spredning til sidene, og jeg plasserer det baklyset slik at det ikke skygges av jakken min eller av en veske på brettet. Fest det stramt — grusveiene i vinter skru løs alt som er løst — men ikke så hardt at du knuser festet når du skal ta det inn for lading. Det er en balanse, og du finner den etter første vinter.

Kulde og batteriet

Et batteri mister mye av sin kapasitet i kulde, og det merker du tydeligst i januar og februar i Oslo. Et lys som holder fire timer i september, kan holde to og en halv i en kald januaruke hvis det har stått ute i kjellertrappa. Det er ikke noe galt med lyset — det er bare kjemi som henger sammen med temperatur. Batteriet kommer tilbake når det blir varmt, men hver gang du tvinger det å levere full effekt mens det iskaldt, sliter du på det litt ekstra.

Min vinterrutine er derfor enkel: lyset kommer inn om kvelden, ladet i romtemperatur, og henger ved døra når jeg går om morgenen. Den ekstra handlingen tar tjue sekunder og har gitt meg lys som varer i flere år. Saltet eter festene, kulden spiser batteriet, og grusen løsner festet — vinteren i Oslo er en fullskala test av alt du har montert, og lyset er ikke unntatt.

Sjekkliste i rekkefølge

• Sett sykkelen stødig mot vegg eller i stativ, og test at lyset lyser før du legger ut i mørket
• Tørk ladekontakten med en klut etter tur i regn eller saltgrøt — ti sekunder sparer et lys
• Se etter sprekker i gummipakningen rundt porten og ved skjøtene
• Sjekk at festet sitter stramt; grusete vinterveier løsner alt som er løst
• Lad batteriet i romtemperatur, ikke i kaldt garasjehjørne — ta lyset inn om kvelden
• Sjekk at hvitt lys peker litt nedover fremme og rødt sitter høyt og synlig bak
• Flimrer dynamolyset, se først på kontakten ved navet — der er det ofte feil
• Flimrer det fortsatt eller lyser ikke i det hele tatt, la verkstedet se på nav og kabling