Start › Stell › Riktig dekktrykk — vekt, dekkbredde og underlag

Riktig dekktrykk — vekt, dekkbredde og underlag

Jeg er ikke sykkelmekaniker, men jeg har pumpet dekk på pendleren min én gang i uka i over tjue år, og jeg har lært at dekktrykk er det billigste vedlikeholdet du kan gjøre. For lite luft gir slangeklemming og slitte dekk, for mye gir en sykkel som spretter gjennom gruset på vinterveiene. Tabellen på dekksiden er et utgangspunkt, ikke fasit. Slik har jeg funnet tallene mine.

Kort fortalt

• Sjekk trykket når sykkelen står stødig — én gang i uka, og alltid før lange turer
• Bruk tabellen på dekksiden som minstegrense, ikke som mål
• Sett 0,3–0,5 bar mer i bakdekket enn i frontdekket — bak bærer mest
• Om vinteren, på is og salte grusveier, kjører jeg 0,5 bar lavere enn om sommeren
• Skaff en pumpe med måler — tommelen din lyver, og den blir verre med årene

Start på tallene på sidene, ikke på maks

På siden av dekket står det to ting: dimensjonen, for eksempel 40-622, og et trykkintervall eller en maksverdi, for eksempel 4,5 bar. Mange pumper til maks «så lenge det holder». Det er den vanligste feilen jeg ser på pendlere i kollektivfeltet. Et dekk på maks trykk er hardt som tre. Det ruller greit på tørr asfalt, men på Oslos vinterveier, med grus og saltklakk, spretter hjulet fra hver eneste ujevnhet, og du mister kontakt akkurat der du trenger den.

Min pendler har 40 mm dekk, og jeg veier rundt 85 kilo med klær og veske. Om sommeren kjører jeg 3,5 bar foran og 3,8 bak. Det er godt under maks, og dekkene holder like lenge. Jeg har slitt ut nok dekk til å vite at det er grusen som spiser mønsteret, ikke trykket. Prøv deg fram: senk med 0,3 bar om gangen, rull den samme strekningen du kjenner, og legg merke til om sykkelen føles roligere uten å føles lat.

Vekten din og forskjellen foran og bak

Bakdekket bærer mer enn frontdekket, fordi du og bagasjen sitter over eller bak krankhuset. Derfor skal det være litt mer luft bak. Jeg bruker 0,3–0,5 bar forskjell på pendleren min, og med bagasjebrett og handleveske ligger jeg nærmere 0,5. Er du tyngre enn gjennomsnittet, legger du til på samme måte — 0,5 bar om gangen — ikke til maks, men til dekket slutter å klemme seg flat mot underlaget når du setter deg på sykkelen.

En enkel sjekk: trykk tommelen hardt inn i dekket mens du sitter på sykkelen. Det skal gi litt etter, men ikke så mye at du kjenner felgen. Og en ting til som er lett å glemme: henger sykkelen din med barnesete eller tunge handleposer, tell det inn i vekten. Dekket bryr seg ikke om hvor lasten kommer fra.

Underlaget bestemmer — spesielt i Oslo-vinteren

Her i byen er ikke underlaget bare asfalt. Fra november til mars er det grus, våtsnø og salt, og da endrer jeg trykket. Om vinteren, med pigdekk på, kjører jeg rundt 0,5 bar lavere enn sommertallene mine. Grunnen er enkel: et litt mykere dekk ligger flatt mot isen og gir piggen mer tid til å bite, og det demper bedre gjennom setegropene i februar. På tørr asfalt i juli ville det samme trykket bare gitt ekstra slitasje.

Dette er ikke teori. Jeg pendler tjuefem minutter hver vei gjennom Groruddalen, og strekningen har både fine asfaltpartier og grusede sidegater. Med for hardt dekk kjenner jeg hver eneste grusbit i hendene etter en uke. Med riktig trykk i vinter er det farkosten som jobber, ikke leddene mine. Saltet og gruset tar seg av nok slitasje uansett — du trenger ikke hjelpe til med hardt trykk.

Ukerutinen: måler, pumpe, tommel

Dekk mister luft hele tiden, også uten hull. Slangen slipper gjennom seg selv, og kaldt vær trekker trykket ned — et dekk som hadde 3,5 bar i stua kan stå med under 3,0 etter en natt i et kjellerrom på null grader. Derfor pumpet jeg én fast dag i uka, mandag morgen før uka starter. Jeg bruker en gulvpumpe med måler; den koster litt mer, men du slipper å gjette. Tommelfølelsen er unøyaktig, og den blir ikke bedre av at du gjør den tusen ganger.

Rutinen: koble på pumpen, se på måleren før du pumper, fyll opp til måltallet, og gi dekket en siste visuell sjekk — sprekker i siden, noe som sitter fast i mønsteret, felgen som stikker ut. To minutter. Jeg har hatt flere mandager reddet av det to-minuttersblikket enn jeg kan telle.

Når lavt blir for lavt

Det er fristende å senke trykket og bare nøye seg med komforten. Men under en viss grense betaler du på en annen måte. Kjører du over en fortauskant eller en spisse steiner med for lite luft, klemmes slangen flat mot felgen og hullet blir to parallelle kutt — en såkalt slangeklemming. På dekk mellom 35 og 40 mm ville jeg ikke gått under 2,5 bar i pendling med bagasje. På den strekningen jeg ruller hver dag, er det nok kanter og gravsving å støte på.

For lite trykk koster også dekket selv: en slange som klemmes jobber, sideveggene sprekker tidligere, og dekket ruller tyngre. Har du et hull likevel, er det å lappe eller bytte slange som gjelder — det har jeg skrevet om i slange-guiden min. Men det enkleste er å holde trykket på rett sted fra starten. Det er alt.

Vanlige feiler

• Å pumpe til maks «så lenge det holder» — du mister grep og komfort uten å vinne noe som helst
• Å stole på tommelfølelsen — forskjellen mellom 2,5 og 3,5 bar kjenner du først som slangeklemming
• Å glemme at kulde trekker trykket ned — sjekk igjen når sykkelen har stått i kald kjeller
• Å ha like mye trykk foran og bak — bakdekket bærer mest og trenger mest
• Å gå for lavt med bagasje eller barnesete — da klemmer du slangen mot felgen på første fortauskant