Sykkelstell

Sykkelstell du gjør selv — steg for steg

Start › Stell › Kjedevedlikehold — olje, tørke og intervaller

Kjedevedlikehold — olje, tørke og intervaller

Jeg er ikke sykkelmekaniker, men kjeden er den delen jeg har holdt mest med gjennom tjue år med pendling i Oslo, og jeg har lært det på den harde måten: mer olje er ikke bedre olje. Tørking først, en dråpe per ledd, og intervaller som følger med været. Slik gjør jeg det, og hvorfor.

Kjedevedlikehold — olje, tørke og intervaller
Én dråpe per ledd på innsiden, trå gjennom alle girene, og tørk alt overskudd — sånn skal det se ut etterpå.

Kort fortalt

Tørk først, olje etterpå

Den vanligste feilen jeg ser, er folk som oljer en skitten kjede. Oljen blander seg med grus og saltslam, og inne i leddene jobber blandingen som slipepasta. Da har du ikke smurt, du har laget en finere form for slitasje. Kjeden ser «velpleid» ut — svart og blank — mens leddene spiser seg selv innfra.

Rutinen er derfor alltid: klut rundt kjeden, trekke gjennom med press mens du trå baklengs, til kluten kommer av relativt ren. På pendleren min i salte vinterveier betyr det tørk etter hver tur, og grundigere rens med avfetting når oljen ikke lenger suger inn. Fem minutter i uka, hver uke, og kjeden holder år i stedet for sesonger.

Slik oljer jeg

Oljen skal inn i leddene, ikke ut på utsiden. Jeg holder oljeflasken mot innsiden av kjeden og gir én dråpe per ledd mens jeg trår baklengs. Så trår jeg fremover gjennom alle girene, ett og ett, slik at oljen fordeles over hele kassetten og kjedehjulene. Til slutt tørker jeg alt overskuddet av med en ren klut.

Trinnet folk hopper over, er det siste. Olje på utsiden ser grundig ut, men den samler grus som en fluefanger. Kjeden skal føles nesten tørr på utsiden og smurt innvendig. Jeg oljer kvelden før turen, ikke fem minutter før jeg skal ut — da har oljen rekke å trenge inn, og overskuddet har rekke å tørke av.

Hvor ofte, avhenger ikke av klokken, men av kjeden. Testen jeg bruker, tar ti sekunder: dra tommelen over undersiden av kjeden mens sykkelen står i ro. Føles den tørr og skitten, og etterlater den svarte striper på fingeren, er det på tide. Ser jeg dessuten at girskiftene begynner å hakke litt under last, særlig når jeg reiser meg i en bakke, er det ofte kjeden som sier fra før girene gjør det. Det er fristende å tolke hakkingen som justeringsbehov og skru på kabelen, men halvparten av gangene er svaret olje og tørking, ikke skrutrekker. Prøv det billigste først: tørk, olje, tørk av overskudd, og prøv girene en runde i gården. Forsvinner problemet, har du spart deg for en justering. Blir det værende, vet du at det er noe annet — og da har du i hvert fall utelukket det mest vanlige.

Intervaller: sommer mot vinter

Om sommeren, i tørt og rent vær, oljer jeg omtrent hver 150.–200. kilometer, og tørker kjeden etter turer i regn. Om vinteren kaster Oslo-regnskapet ut av vinduet: salt og grus på veiene betyr at kjeden svartner etter få turer, og salte vinterveier gjør slitasjen fortere enn kilometerne gjør.

Min vinterrytme er derfor tørk etter hver tur, olje én til to ganger i uka, og slitemålet frem hver måned. Du kan ikke olje deg ut av et salte januar — du kan bare fjerne saltet ofte nok til at det ikke rekker å jobbe. Det er ikke komplisert, det er bare hyppig.

En detalj som betyr mye i praksis: hold alt du trenger der du allerede er. Min olje, kluten og slitemålet bor i en eske i kjelleren, to meter fra sykkelen. Rutiner dør ikke fordi de er vanskelige, de dør fordi flasken står et annet sted enn sykkelen. Har du pendlerytmen min, med tørk etter hver tur om vinteren, vil du også kjenne at det blir en vane du gjør uten å tenke — sykkelen kommer inn, kluten finnes allerede, og to minutter senere henger den på plassen sin. Jeg har forsøkt mer avanserte systemer, med egne rensedager og logger over kilometer. Ingen av dem overlevde en mørk januar. Den enkle rytmen gjorde det, fordi den er liten nok til å orkes også da.

Mål og bytte, ikke håp

Jeg kjøpte et kjettingslitmål i 2015, og det er det beste hundrelappen verktøyskuffen min har kost. Kjede forlenget utover grense byttes, punktum. 0,75 % på 11-gir, 1 % på eldre 8- og 9-girssystemer. Mål på tre steder, for slitasjen er sjelden jevn, og det verste stedet teller.

Hvorfor jeg er så streng med meg selv, skylder jeg Kjelsås: i 2018 brast en kjede jeg hadde kjørt lenge forbi slitegrensen, på en iskald februardag under en lang, rolig stigning. Ett kraftig tråkk, et klikk, og jeg lå i snøhaugen. En forlengt kjede graver også sine egne spor i kassetten, så regningen ble dobbelt. Slitemålet ligger i skuffen nå, ikke i hukommelsen.

Vanlige feiler

Les videre