Start › Stell › Vaske sykkelen riktig — uten å vaske inn fett

Vaske sykkelen riktig — uten å vaske inn fett

Jeg er ikke sykkelmekaniker, men jeg har vasket mange sykler i kjelleren på Groruddalen gjennom tjue vintre, og jeg har lært forskjellen på en sykkel som blir ren og en sykkel som blir ødelagt: trykk og rekkefølge. Vask skal fjerne salt og grus, ikke presse fukt inn i lagrene eller fete klossene. Slik gjør jeg det.

Kort fortalt

• Aldri høytrykksspuler rett mot nav, kranklager, styrelager eller seterør
• Vask toppen først og drivverket sist, med avfetting separat
• Tørk alt før du oljer — våt kjede og ny olje gir svart lim
• I Oslo-vinteren er ukeskylling minimum, mens salte veier gjør jobben sin
• Hold avfetting borte fra skivebremser og klosser

Vannet er ikke problemet, trykket er

Sykler tåler regn. Sykler tåler ikke en høytrykksspule som skjærer vann og salt inn forbi tetningene. Nav, kranklager, styrelager og girkabelhus har tetninger som er laget for sprut, ikke for stråle. En gang med høytrykk kan fjerne fettet fra et lager, og da har du en sykkel som knirker i mai og holder på å klemme i juni.

Vanlig hageslange med lavt trykk, eller en bøtte og svamp, gjør jobben like godt og langsomt nok til at du ser hva du gjør. Og husk: det du vasker av i februar er ikke bare skitt, det er salt. Saltet er grunnen til at vask i vinterhalvåret ikke er kosmetikk, det er vedlikehold.

Slik gjør jeg det i kjelleren

Jeg setter sykkelen stødig, gjerne i stativ eller opp ned mot et gjerde, og jobber ovenfra og ned: styr og rammen først med svamp og mildt såpevann. Skjermer og bagasjebrett tas med — festepunktene deres er av de rustne stedene nummer én. Skyll med lavtrykk, aldri mot lagre.

Drivverket tar jeg til slutt, og det er et eget kapittel: kjeden, kjedehjul og kassett får avfetting, en gammel tannbørste og en klut jeg trekker gjennom kjeden. Svart slam ut i en boks, ikke ut i bakken. Og når du bruker avfetting, passer du på hvor spruten går. Skivebremsene skal holdes hele veien utenfor — fet kloss er en død kloss, og da er det bytte som gjelder.

Verktøyet er heller ikke noe du trenger å kjøpe deg til. En bøtte, to svamper — en til rammen og én som kun brukes på felger og skiver, så ikke bremselaget får fett på seg — en gammel tannbørste til kjedehjulene, og noen kluter som har gjort sitt som håndklær. Avfettingen holder jeg på en liten flaske med pumpehette, så jeg doserer i stedet for å helle. Alt sammen kommer fra byggevarehuset og kjøkkenet, og alt sammen varer år. Det eneste jeg faktisk har kjøpt spesielt til vasken, er et stativ: å få hjulene opp fra gulvet gjør at du rekker bak og under, og at sykkelen tørker fortere fordi luften kommer til. Men sykkelen opp-ned mot et gjerde gjør jobben nesten like godt, hvis du er litt tålmodig.

Tørking før olje, alltid

Etter skylling tørker jeg alt jeg kommer til med en klut: rammen, felgene, skivene langs kanten, og særlig kjeden. Så lar jeg sykkelen stå en stund og danner seg selv ferdig. Vinterkjeller er kald, men tørr kald er fint — fuktig og kald er ikke det.

Først når kjeden er tørr, oljer jeg. En dråpe per ledd på innsiden, trå rolig gjennom alle girene, og tørk av alt overskuddet med klut. Oljen skal sitte inne i leddene, ikke som en svart limflate på utsiden som samler neste ukes grus. Dette er hele hemmeligheten, og det er grunnen til at min kjede ikke svartner i januar slik de fleste gjør.

Hvor ofte i Oslo-vinteren

Om sommeren vasker jeg sykkelen når den ser ut for det, kanskje én gang i måneden. Om vinteren flytter jeg vasken fra kategorien «kosmetikk» til «vedlikehold». Salte veier betyr at det ligger salt på alt etter hver tur, og saltet jobber i ro mens sykkelen står. Ukeskylling er minimumet mitt fra desember til mars, og full vask med avfetting av drivverket omtrent en gang i måneden.

Kortere rytme, ikke bedre vask. Fem minutter med svamp og lunkent vann på en lørdag er det som gjør at bremser og kjede overlever til våren. Du trenger ikke vaske fint, du trenger å fjerne saltet regelmessig.

En ting til som jeg har lært av egne feil: vask ikke bare fordi sykkelen ser dårlig ut, vask etter hendelser. Har du kjørt i styrtregn, i sludd, eller gjennom en strekning der veien nettopp var saltet og våt, har sykkelen fått ny sats på seg siden forrige uke. Da kutter jeg rytmen ned til halvparten — skyll og tørk dagen etter, heller enn å vente til lørdagen. Fuktet som står på saltrester over natten er verre enn selve turen, for det er da rusten får arbeidsro. Sykkelen trenger ikke å være nydelig etterpå; den trenger å være fri for salt. Ser du hvite striper på rammen eller langs fjærene, er det saltet som tørker og viser seg — de er rydde-meg-nå-brikker, ikke kosmetikk.

Etter vasken: test

Etter hver vask gjør jeg det samme: trå gjennom alle gir, klem bremsegrepene, og hør etter. Myk brems? Kan vaieren ha trukket inn vann, eller er det noe verre — da sjekker jeg klossene før jeg bruker sykkelen. Hopper kjeden? Kanskje kabelen har trukket seg, kanskje kassetten ber om oppmerksomhet.

En vask skal aldri ende med at du bare henger sykkelen på plass og håper. To minutter med gir og bremser etterpå, og du vet om sykkelen er klar for mandag. Og en ting til: bruk hjelm. Alltid.

Vanlige feiler

• Høytrykksspule mot nav og kranklager — tetningene er ikke laget for det, og fettet vaskes ut
• Olje på våt kjede — da binder oljen fukt og smuss i stedet for å beskytte
• Avfetting nær skivebremser — fet kloss bremser ikke, den må byttes
• Sykkelen settes bort våt i kald kjeller — fukt og salt jobber videre hele natten
• Glemme å teste bremser og gir etter vasken — første tur skal ikke være testen